Forskjell på meg og mig
I norsk bokmål heter det alltid meg – ikke mig. Formen mig er dansk og tilhørte historisk norsk skrift, men etter at norsk bokmål ble reformert på 1900-tallet, er meg den eneste riktige formen. Ser du mig i dag, er det enten dansk tekst eller en historisk kilde.
Meg er den eneste riktige norske bokmålsformen
Meg er objektsformen av det personlige pronomenet jeg i første person entall. Du bruker meg når du er den som noe skjer med eller for – altså når du er objekt, ikke den som handler.
| Form | Språk | Status |
|---|---|---|
| meg | Norsk bokmål | ✅ Korrekt – alltid |
| mig | Dansk | ❌ Ikke norsk bokmål |
| mig | Historisk norsk | ❌ Ikke bruk i dag |
Det finnes ingen situasjon på moderne norsk bokmål der du skal skrive mig. Regelen er absolutt.
Når bruker du meg?
Meg bruker du i tre klare situasjoner: som objekt etter verb, som objekt etter preposisjon, og i refleksive konstruksjoner der du gjør noe med deg selv.
Objekt etter verb
I en tekstmelding: «Kan du ringe meg i kveld? Jeg vil gjerne prate.»
I en e-post: «Husk å kopiere meg på den rapporten.»
I en hverdagssamtale: «Hun så meg på toget, men sa ikke hei.»
Objekt etter preposisjon
I en tekstmelding: «Kom og sett deg ved siden av meg så finner vi på noe.»
I en hverdagssamtale: «Gi den til meg, jeg ordner det.»
I en e-post: «Send henvendelsene direkte til meg fremover.»
Refleksiv bruk – noe du gjør med eller for deg selv
I en melding etter shopping: «Jeg kjøpte meg en ny jakke i dag – trengte det virkelig!»
Hverdagslig: «Jeg satte meg ned, pustet dypt og prøvde å roe meg.»
Etter en travel dag: «Jeg tok meg en kopp te og koste meg med en god bok.»
Meg vs. jeg – objekt vs. subjekt
En annen vanlig feil er å forveksle meg og jeg. Det er to helt forskjellige former av samme pronomen:
- Jeg bruker du som subjekt – den som handler
- Meg bruker du som objekt – den som noe skjer med
Jeg = subjekt (den som gjør noe): «Jeg gikk hjem etter festen.» «Jeg ringte henne, men hun svarte ikke.»
Meg = objekt (den det skjer med): «Hun ringte meg, men jeg svarte ikke.» «De ventet på meg i en halvtime.»
En svært vanlig feil i uformelt skrift er å skrive «meg og [navn] skal» i stedet for «[navn] og jeg skal»:
- ❌ Meg og Kari drar til Bergen i helgen.
- ✅ Kari og jeg drar til Bergen i helgen. (subjekt = jeg)
Testen er enkel: ta bort det andre navnet. «Meg drar til Bergen» lyder åpenbart feil – da skjønner du at det skal være «jeg».
Hvorfor finnes mig i eldre norske tekster?
Fram til tidlig 1900-tall var norsk skriftspråk sterkt påvirket av dansk. I over 400 år brukte nordmenn dansk som skriftspråk, og mig var helt vanlig i norske tekster. I Ibsens skuespill, Bjørnsons dikt og andre klassiske verk fra 1800-tallet finner du mig brukt konsekvent.
Det er historisk korrekt for sin tid – men ikke noe du skal kopiere. Siden rettskrivingsreformene av 1907 og 1938 er meg den eneste godkjente bokmålsformen.
Dansk bruker fortsatt mig, og mange nordmenn leser danske aviser, bøker og sosiale medier. Det kan skape forvirring, men husk: dansk rettskriving gjelder ikke for norsk. Ser du mig hos en dansker, er det riktig dansk. Det er aldri riktig norsk bokmål.
Vanlige feil
Feil 1: Skriver mig i stedet for meg
- ❌ Ring mig når du er fremme.
- ✅ Ring meg når du er fremme.
Feil 2: Bruker meg der det skal være jeg (objekt vs. subjekt)
- ❌ Meg og vennen min skal på kino.
- ✅ Jeg og vennen min skal på kino. / Vennen min og jeg skal på kino.
Feil 3: Utelater meg i refleksive setninger
- ❌ Jeg koste veldig på festen.
- ✅ Jeg koste meg veldig på festen.
Feil 4: Bruker jeg der det skal være meg etter preposisjon
- ❌ Kom og sitt ved siden av jeg.
- ✅ Kom og sitt ved siden av meg.
Test deg selv
Spørsmål:
- Er det riktig å skrive «mig» i en norsk skolestil, som referanse til en historisk tekst?
- Fyll inn riktig form: «___ og moren min reiste til Paris i sommer.»
- Hva er feil i denne setningen: «Kan du gi boken til jeg?»
Svar:
- Nei – ikke i din egen tekst. Hvis du siterer direkte fra en historisk norsk tekst der det sto mig, kan du gjengi sitatet slik det opprinnelig sto (og forklare det). Men i din egen tekst, dine egne setninger og din egen formulering, skal det alltid stå meg. Det er ingen unntak for moderne norsk bokmål.
- Jeg – Pronomenet er subjektet her; det er du og moren din som reiser. Subjektform av første person entall er jeg, ikke meg. Riktig setning: «Jeg og moren min reiste til Paris i sommer.» Enda bedre norsk er å sette den andre personen først: «Moren min og jeg reiste til Paris i sommer.»
- «Jeg» skal være «meg». Etter preposisjonen «til» bruker du alltid objektsform. Objektsformen av jeg er meg. Riktig: «Kan du gi boken til meg?» Tenk på det slik: du sier «til ham», «til henne», «til dem» – aldri «til han», «til hun», «til de». På samme måte heter det «til meg», aldri «til jeg».