Hva er infinitiv – og hvordan bruker du det riktig?
Infinitiv er den grunnleggende formen av et verb – den formen du finner i ordboka. På norsk bruker vi ofte infinitiv sammen med infinitivsmerket å, men ikke alltid.
Hva kjennetegner infinitiv?
Infinitiv er et verb som ikke er bøyd etter person eller tid. Det forteller hva handlingen er, uten å si noe om hvem som gjør det eller når det skjer.
De fleste norske infinitiver ender på -e:
- spise, løpe, skrive, tenke, hoppe
Noen infinitiver er kortformer uten -e:
- bo, si, tro, ha, nå
Infinitiv brukes alltid etter infinitivsmerket å, og ofte etter modale hjelpeverb som kan, skal, vil, må, bør.
Når bruker du infinitivsmerket å?
Tommelfingerregelen er enkel: bruk å foran infinitiv når du ikke har et modalt hjelpeverb rett foran.
Med å:
- Jeg prøver å lære meg spansk.
- Det er gøy å spille fotball.
- Hun bestemte seg for å reise til Bergen.
Uten å (etter modale hjelpeverb):
- Jeg kan svømme.
- Du må komme hit nå.
- De vil spise pizza i kveld.
De vanligste hjelpverbene som ikke tar å er:
| Hjelpeverb | Eksempel |
|---|---|
| kan | Han kan synge. |
| skal | Vi skal dra. |
| vil | Jeg vil sove. |
| må | Du må stoppe. |
| bør | Hun bør hvile. |
| får | Dere får gå nå. |
| tør | Han tør ikke hoppe. |
Infinitiv som substantiv
Infinitiv kan også fungere som et substantiv i setningen – altså som subjekt eller objekt.
- Å sove er herlig. (Å sove er subjekt i setningen.)
- Hun elsker å lese. (Å lese er objekt.)
- Det viktigste er å prøve. (Å prøve er predikativ.)
Her ser du at infinitivsfraser med å kan ta over rollen som et substantiv ville hatt.
Vanlige feil å unngå
Feil: Jeg vil å spise middag. Riktig: Jeg vil spise middag.
Etter vil, kan, skal, må og de andre modalverbene skal du aldri ha å foran infinitiven.
Feil: Hun prøvde lære seg gitar. Riktig: Hun prøvde å lære seg gitar.
Etter vanlige verb som prøve, like, begynne, ønske, bestemme seg skal du alltid ha å.